Denne grenda har lagt seg i skillet mellom Kanebogen og Stangnes.
Vi gjorde dette vesle boligfeltet en urett sist lørdag. Ørna svevde nordover, med Holtet – øvre og nedre – under kråsen, fylt opp av de herligste villaer, mange av dem i umiddelbar nærhet til sjøen. Lenge Byens mest velholdte – og velholdne – strøk. Vi kunne ha spart oss. Nå settes rekorder både på tomtepris og boligsalg rett som det er.
Solveien – skråninga opp fra Nesseveien like før den offentlige badestranda i Kanebogen – leverer en sterk søknad: Et av byens aller nyeste boligfelt har prektig standard.
Beliggenhet ganger tre. Nesten rett sørvendt, slak helling opp langs en rabbe, klar til å bade i hver en solstråle som måtte finne på å åle nordigjennom sundene. En riktig middagshøyde. Bildet er tatt denne uka, i et gløtt mellom elinger av svartsklette, på høylys dag – hvilket ikke vil si mye akkurat. Verden går på batteri, og trenger lading.
Ørneblikket ser at bebyggelsen ligger i ei slak helling, umiddelbart er det lett å se at den er perfekt på minst to måter. Man MÅ ikke ha firhjulstrekk for å komme opp, og samtidig er den bratt nok til at den ene terrassen har utsyn akkurat over hårtorva til den som bor nedenfor. Og som sagt et halvt steinkast fra stranda, et snacksy lite turterreng i bakhagen. Om ikke tar feil hadde området noe med Sellæg-familien å gjøre, og utgjør selve grenseoppgangen mellom de urgamle Kanebogen og Stangnes gårder, i dag oppdelt og utparsellert så mange ganger at de er blitt til hver sin bydel.
Solveien, en avstikker opp i skogen fra Nesseveien, på den absolutte solsiden av byen, kanskje føler de seg som solkonger de som bor der. Som øverste konge på haugen kunne Statoil tronet, men slik skulle det ikke gå. Oljebingen valgte som kjent Sjøkanten.
Tomtene gikk i sin tid for mellom en og to millioner, og utgjorde en viss sensasjon i lokalavisa da de ble lagt ut for to-tre år siden. Siden er mange rekorder satt.
Ørna kan huske et hvitt og grønt sommerhus utkrota med snekkerglede i dragestil som sto og kneisa oppfor veien, det finnes ikke mer. Huset er muligens ikke savnet lenger, høy tomtepris har ikke hindret byggherrene i å legge planke på planke på særdeles velspikret manér, og fått til et variert, men stramt – sett litt sånn fra oven i alle fall – og snasent bouttrykk. Man kan vente spent på fortsettelsen.